ujevnheter
thomas røst stenerud

Dette hevder ihvertfall kjeden ting i sin lille og hendige julekatalog. Påstanden er ikke mer kontroversiell enn at den får meg til å lure på hva civix/tjomlid tenker om den. Jeg er vel selv sånn midt på treet ambivalent til jula, men syns i det store det er en koselig tid med mye rom for å “do good onto others”, gjerne med en liten gave, men først og fremst med omtanke. Jeg er ikke så flink til det ellers, så med jula på dørstokken får jeg et puff i riktig retning.

Det er når jeg blar om i ting’s lille publikasjon, at jeg må revurdere mitt standpunkt.

For hvis du kjøper en fin ting til noen du er glad i, er sjansen stor for at omtanken returneres neste år. Sannsynligvis i form av en minst like fin ting. Ja, på mange måter er julegaver en investering i egen fremtidig lykke.

Jeg har kanskje ikke våknet helt, for jeg tenker noe i retning av at ‘joa, om jeg er snill, er sikkert folk snille tilbake, omtanke avler vel omtanke osv…’ Tekstforfatteren til ting trekker meg raskt ut av dvalen:

Gir du for eksempel en gul badeand til tante Gerd, er du kanskje så heldig å få en dobørste fra Vipp av henne neste jul. Og hvis julegaven til moren din er en Tivoliradio, gjengjelder hun nok gavmildheten med en Nespressomaskin året etter.

Aha. En slags ekspansiv investeringmodell med tanke på kapitaløkning og inntjening. Og om noen skulle ha gått glipp av poenget:

Det du sår under juletreet, høster du under juletreet

Kjære ting: Med tanke på måten dere så grundig pisser på jula mi, er det ikke mer enn rett og rimelig at jeg lurer på hvordan jeg kan gjengjelde tjenesten. Jeg har kjøpt meg en sixpack med Imsdal jeg drikker mens jeg tenker på det.

Jeg vet ikke om det er ett hett tema rundt omkring i norske klasserom, men i min boble er det ofte temaet er oppe; Obama og Nobels Fredspris. Kildetilfanget er stort. Det er mange meninger om temaet, og kanskje ikke så lett å finne noe som er balansert og egnet¹.

Enter NUPIs nettmagasin med det klingende navnet “Hvor hender det?“, hvor både bakgrunnsmateriale og oppgaver både er relevant og ikke for komplisert².

Om en også skulle ha tid og mulighet, kan SAHOs “Påtår” mandag 7. desember kl 12 på arkitekthøgskolen, hvor Jan Egeland svarer på spørsmålet “Kan nobelprisvinnar Obama forbedre verda?”

1. for bruk i klasserom [↩]
2. til bruk i klasserom [↩]

When he addressed the Muslim world from Cairo this spring, his State Department translated the text into 13 languages and hired bike-messengers to hand-deliver recordings to African radio stations.

Sasha Issenberg on Barack Obama’s ability to make America’s international reputation an issue¹

1. in Monocle, issue 28, vol. 03, p.044 [↩]

Det er gode tider for norsk dokumentarfilm om dagene. Ikke minst går dette frem i Oktober-nummeret av Monocle, som bruker hele fem sider på norsk dokumentarfilm under tittelen Keep it reel. Nok til å vekke nasjonalfølelsen her i gården.

Wallstatement from Warszawa

En norskprodusert og prisbelønt dokumentar som tar for seg nettopp nasjonalfølelse og stolthet, er Belarusian Walts. I forrige uke kom det en hyggelig pakke i posten; Morgenbladet hadde bestemt seg¹ for å dele ut denne perlen til interesserte lesere i bytte mot en sms. Ikke verst.
Filmens protagonist, kunstneren Alexander Pushkin, er en hviterussisk en-manns-revolusjon. Antagonisten, president Alexander Lukashenko, lusker i kulissene. Han håndhilser på veteraner med Stalinbannere og trekkspill, muligens uvitende om navnebroren. I filmen møter Lille-Alexander aldri Alexander den store. Derimot møter han mange av hans tilhenger; gjennom maleri og performance erter han på seg både ordensmakt og medborgere, for som det heter i filmens åpningsscene;

The president of Belarus is the last dictator in Europe, Alexander Lukashenko. As in many other countries, Belarus has elections from time to time, and Lukashenko regularly falsifies the results. But he does so needlessly; most Belarusians support him anyway.

Med tanke på filmens alvorlige tema som yttringsfrihet og nasjonal selvfølelse, er det en overraskende humoristisk film. Ett sted i filmen oppsummerer Pushkin sin rolle i samfunnet som diktaturets alibi; fordi han fortsatt er i live, kan makthaverne peke på ham hver gang de kritiseres for brudd på menneskerettighetene. Og det gjøres stadig. Human Rights Watch skriver bl.a. 14 jan. i år at

Belarusian authorities continue to use the criminal justice system and onerous administrative demands to control civil society, political opposition, and the media.²

Mot dette bakteppet er det ganske fantastisk at regissør Andrzej Fidyk makter å lage ett så nyansert portrett av den kjempende kunstner at en sitter igjen med spørsmålet om han ikke i kampens hete er blitt like rabiat som systemet han kjemper mot? Tankevekkende, er det!

1. i samarbeid med en hel del andre [↩]
2. Human Rights Watch, World Report 2009 – Belarus, 14 January 2009, available at: http://www.unhcr.org/refworld/docid/49705fac2.html [accessed 14 October 2009] [↩]

Igår var det den dagen i måneden igjen. Litt etter middagstid ringte det på døra, og opp trappa kom en blid fyr med en velfylt kasse godsaker på skuldra. Det er alltid like spennende å se hva de har putta i kassa denne gang, og en kort opptelling viser at i uke 39 består en liten singelkasse fra Kolonihagen av:

foto: kolonihagen.no

1 landbrød
3 scones
1 pk egg
1 kg poteter
1 mango
250 g knaskerøtter¹
1 kurv cherrytomater
1 crispisalat²
3 appelsiner
3 epler
1 paprika
1 kål
8 uidentifiserte røtter³
2 uidentifiserte rotknoller⁴

Og det skader ikke at kolonihagen deler oppskrifter av ymse slag om en skulle mangle ideer på hvordan en best kan forholde seg til godsakene

1. men ikke sånne hvor halve rota er fjernet i foredling [↩]
2. på potte [↩]
3. som siden skulle vise seg å være pastinakk [↩]
4. som siden skulle vise seg å være neper [↩]

Valgkampen er over, resultatet er relativt klart; Det Norske Folk har gitt den sittende rødgrønne koalisjonen forlenget handlingsrom. Og det er jo mer enn greit nok.

Det er bare så synd at Det Norske Folk bare er representert ved mindre enn 75% av de stemmeberettigede. Det er litt flaut. Det er ett demokratisk problem. Uten sammenligning forøvrig kan det få en til å tenke på Gil Scott Heron’s “B-Movie” fra 1981-albumet “Reflections” hvor åpninga lyder omtrent sånn:

Well, the first thing I want to say is: Mandate my ass!

Men, hey! Gratulerer med valget, folkens!

Og Siv: Nå er det på tide å la de som faktisk vant valget selv få lov til å bestemme hvem som skal sitte hvor. M’kay?

Oppdatert:  Ifølge kilder som hakonh og nrk.no er deltagelsen nå over 75%.

Det hender ganske ofte at en kommer over åndsverk som ikke er verdt båndbredden de leveres på. Eksempler på dette er pekeren i denne oppdateringen fra CiViX/Gunnar,  denne bloggposten fra AntiHijadNorge, eller Frp/MGP-låta til Christian Engebretsen. Eksemplene varierer sterkt i alvorlighetsgrad, fra det ikke ønskelige, til det stupide, til det ulovlige¹.

På mange måter er de alle uttrykk for en variert og fargerik meningsveksling som på en eller annen måte bruker nettet som delingskanal, selv om det er stor forskjell på hvor tydelig avsenderne gir seg til kjenne. Tilfeldigvis deler de alle det at de fremmer syn- og løsninger på utfordringer jeg er uenige i.

Det jeg plutselig satt å lurte på var: imøtegåes slike best ved å ties ihjel, eller er det lurt å trekke dem frem i lyset og og møte opp med saklige argumenter? Eller kan vi bare le dem i filler?

1. rekkefølgen på eksemplene og mine vurderinger samsvarer ikke nødvendigvis [↩]

Kunnskapsminister Bård Vegar Solhjell gjennomfører idag onsdag ett ganske interessant eksperiment; på bloggen sin og via twitter vil han mellom 14.00 og 15.00 svare på spørsmål stilt i de samme kanalene. Den digitale spørretimen, som ministeren så elegant har kalt evenementet, åpner for innspill 13.00, og det er åpent for nærmest alle typer forespørsler, selv om ministeren forbeholder seg retten til å la vær å behandle useriøse og for kompliserte problemstillinger. Det er et spennende initiativ fra en sittende minister i et valgår. bardvegar for president?

Og, ja: spørsmål i twitter merkes med hashtag #spørSolhjell.

Edit
Og, i en slags botshandling fordi jeg var litt kjapp på avtrekker’n istad, her er en rss-feed fra twitter med alle posteringer merket #spørSolhjell. Og kun spørsmål stilt fra 13.00hrs vil addresseres av ministeren:)

SVs landsmøte skaper bruduljer ( 1, 2, 3 ) med sitt programvedtak om på sikt å avvikle alle alternativ til den offentlige skole. Ikke minst er det, ihvertfall for de mer saklig anlagte kommentarene, problematisk at partiet dermed legger opp til en politikk som bryter med FNs erklæring om menneskerettighetene¹.

Solhjells utsagn om å åpne for å tilby fler pedagogiske plattformer i offentlige skolebygg høres i beste fall ut som ett kreativt utspill fra en kunnskapsminister som ser seg nødt til forsvare ett landsstyrevedtak han selv stemte i mot.² Det er en ærlig sak for en som bærer både partinestleder- og ministerhatten på samme tid.

Kanhende fikk landsmøtedebatten vind i seglene av meldingene om at Foreningen Fredskolen har en søknad om åpning av en muslimsk grunnskole i Oslo på trappene. Det må jo være klinkende klart hva ett slikt initiativ kan ha å si for integreringen³ ???

At alle som ønsker å drive alternative skoler skal underlegges en grundig, og kanskje grundigere, offentlig kontroll, er det vanskelig å si noe på. Det er også virkemiddelet som best døyver enkeltes frykt for “madras-liknende tilstander”⁴. Samtidig er det å ta det for gitt at privatskoler (for muslimer eller andre grupperinger) undergraver inkludering, ikke nødvendigvis riktig. Det finnes de som hevder det er forskjell på assimilering og inkludering. Det finnes de som hevder at den norske enhetsskolen aldri var den beste på det siste.

TBC

1. paragrafene 18 + 26 spesielt [↩]
2. iflg. NRK P2 idag [↩]
3. For ikke å snakke om fremveksten av hjemmeavlede terrorister i årene som kommer… [↩]
4. ja, jeg skulle ønske jeg hadde noen jeg kunne sitere på det [↩]

Idag lanserte kunnskapsministeren (m.fl.) lærerrekrutteringskampanjen Gnist og nettstedet hardudetideg.no med brask og bram (?) på Høgskolen i Oslo. Formålet er å bedre søkertallene til landets lærerutdanninger, uten at noen fra departementet er interessert i å tallfeste noe mål¹.

Det er forsåvidt ett ærbart initiativ. Alle tiltak som kan være med på å få flere til å søke lærerutdanning (for å øke nivået på de som kommer inn), og å medvirke til økt status for læreryrket, skal en ta varmt i mot. Det siste vil forsåvidt, etter min mening, medvirke til det første.

Kunnskapsdepartementet har laget noen fine sider, bl.a. er sidene om Lærere på lerrettet en morsom variant på norskfagets Lærere i Litteraturen. NRK Filmpolitiet/Filmplaneten’s Birger Vestmo trekker blant annet frem The Wire – sesong 4, og Prez’ egenrådige innsats i et “måle- og veiestyrt” skolesystem, som ett godt eksempel på en inspirert lærerfigur. Vi har også lagt merke til ham. Og lurer litt på hvordan skolesystemet egentlig hadde sett ut, om alle  lærere var like lite opptatt av styringsdokumentene og andre føringer fra oven? Drømmeskole eller mareritt?

1. Dette iflg. hio.no [↩]