ujevnheter
thomas røst stenerud

I dag, i storstua til Gyldendal, kunne en se og høre tidligere visepresident, valg- og Nobels fredsprisvinner Al Gore snakke om den nye boka si “Our Choice”.

Sånn for moro skyld, med en gammel iPod og en Belkin-mikrofon, gjorde jeg et opptak. Om det er interessant, er det kanskje best å laste ned fila før lytting¹.

Dessverre er ikke iPhone 3g særlig dugandes som kamera.

Update:
Gore nevnte såvidt siste ukes kritikk av IPCC-rapporten(e). Cicero har gått grundig igjennom kritikken, og feilene rapporten inneholder. Det er dessverre ingen grunn til å avblåse klimakrisen.

1. mac: ctrl+klikk, win:høyreklikk [↩]

Jeg vet ikke om det er ett hett tema rundt omkring i norske klasserom, men i min boble er det ofte temaet er oppe; Obama og Nobels Fredspris. Kildetilfanget er stort. Det er mange meninger om temaet, og kanskje ikke så lett å finne noe som er balansert og egnet¹.

Enter NUPIs nettmagasin med det klingende navnet “Hvor hender det?“, hvor både bakgrunnsmateriale og oppgaver både er relevant og ikke for komplisert².

Om en også skulle ha tid og mulighet, kan SAHOs “Påtår” mandag 7. desember kl 12 på arkitekthøgskolen, hvor Jan Egeland svarer på spørsmålet “Kan nobelprisvinnar Obama forbedre verda?”

1. for bruk i klasserom [↩]
2. til bruk i klasserom [↩]

When he addressed the Muslim world from Cairo this spring, his State Department translated the text into 13 languages and hired bike-messengers to hand-deliver recordings to African radio stations.

Sasha Issenberg on Barack Obama’s ability to make America’s international reputation an issue¹

1. in Monocle, issue 28, vol. 03, p.044 [↩]

Det er gode tider for norsk dokumentarfilm om dagene. Ikke minst går dette frem i Oktober-nummeret av Monocle, som bruker hele fem sider på norsk dokumentarfilm under tittelen Keep it reel. Nok til å vekke nasjonalfølelsen her i gården.

Wallstatement from Warszawa

En norskprodusert og prisbelønt dokumentar som tar for seg nettopp nasjonalfølelse og stolthet, er Belarusian Walts. I forrige uke kom det en hyggelig pakke i posten; Morgenbladet hadde bestemt seg¹ for å dele ut denne perlen til interesserte lesere i bytte mot en sms. Ikke verst.
Filmens protagonist, kunstneren Alexander Pushkin, er en hviterussisk en-manns-revolusjon. Antagonisten, president Alexander Lukashenko, lusker i kulissene. Han håndhilser på veteraner med Stalinbannere og trekkspill, muligens uvitende om navnebroren. I filmen møter Lille-Alexander aldri Alexander den store. Derimot møter han mange av hans tilhenger; gjennom maleri og performance erter han på seg både ordensmakt og medborgere, for som det heter i filmens åpningsscene;

The president of Belarus is the last dictator in Europe, Alexander Lukashenko. As in many other countries, Belarus has elections from time to time, and Lukashenko regularly falsifies the results. But he does so needlessly; most Belarusians support him anyway.

Med tanke på filmens alvorlige tema som yttringsfrihet og nasjonal selvfølelse, er det en overraskende humoristisk film. Ett sted i filmen oppsummerer Pushkin sin rolle i samfunnet som diktaturets alibi; fordi han fortsatt er i live, kan makthaverne peke på ham hver gang de kritiseres for brudd på menneskerettighetene. Og det gjøres stadig. Human Rights Watch skriver bl.a. 14 jan. i år at

Belarusian authorities continue to use the criminal justice system and onerous administrative demands to control civil society, political opposition, and the media.²

Mot dette bakteppet er det ganske fantastisk at regissør Andrzej Fidyk makter å lage ett så nyansert portrett av den kjempende kunstner at en sitter igjen med spørsmålet om han ikke i kampens hete er blitt like rabiat som systemet han kjemper mot? Tankevekkende, er det!

1. i samarbeid med en hel del andre [↩]
2. Human Rights Watch, World Report 2009 – Belarus, 14 January 2009, available at: http://www.unhcr.org/refworld/docid/49705fac2.html [accessed 14 October 2009] [↩]

I et år hvor lærerutdanningene har hatt en markant økning i antallet søkere¹, er det ganske ok å være ferdigutdannet. I dag, sånn passe midt i eksamensperioden, var det duket for høytidelig seremoni for årets rykende ferske lærere ved HiO. Allerede i mai var Kjell i stand til å melde at Statsråd Solhjell/Kunnskapsministeren antagelig ville stikke innom for å kaste glans, evt. gnist, over høytidelighetene. Kjell skulle få rett.

Bård Vegar talte for oss studentene. En passe dose valgkamp, og en passe dose formaninger. Ganske greit å vite at det sitter noen på toppen som virker som han vet hva han vil, og har gjort seg noen tanker om hvordan en skal komme dit. Utover de litt generelle flosklene² om hvilke kjernekvaliteter en lærer bør kunne inneha, syns Statsråden det var på sin plass å påpeke et område hvor forskning³ viser at lærerne som individer og skolene som institusjoner står dårlig stilt sammenlignet med samfunnet forøvrig: endringskompetanse på individnivå, “lærende institusjoner” er gruppebegrepet. Som den gode retorikeren han er, så Statsråden et lys i tunnelen: Et forum hvor morgendagens lærere kan møte de som er i skolen i dag, spørre, lytte, samtale, delta, prege og låne, et forum vi har nevnt her på sida før. Uten å nevne url’en, pekte Bård Vegar hele kullet av uteksaminerte til Del&Bruk. Så er det bare å skride til verket!

1. 36% for Høgskolen i Oslo [↩]
2. floskler med relevant innhold, mind you! [↩]
3. skal ikke flashe pensum for ofte, men er det Hargreaves han tenker på? [↩]

Kunnskapsminister Bård Vegar Solhjell gjennomfører idag onsdag ett ganske interessant eksperiment; på bloggen sin og via twitter vil han mellom 14.00 og 15.00 svare på spørsmål stilt i de samme kanalene. Den digitale spørretimen, som ministeren så elegant har kalt evenementet, åpner for innspill 13.00, og det er åpent for nærmest alle typer forespørsler, selv om ministeren forbeholder seg retten til å la vær å behandle useriøse og for kompliserte problemstillinger. Det er et spennende initiativ fra en sittende minister i et valgår. bardvegar for president?

Og, ja: spørsmål i twitter merkes med hashtag #spørSolhjell.

Edit
Og, i en slags botshandling fordi jeg var litt kjapp på avtrekker’n istad, her er en rss-feed fra twitter med alle posteringer merket #spørSolhjell. Og kun spørsmål stilt fra 13.00hrs vil addresseres av ministeren:)

SVs landsmøte skaper bruduljer ( 1, 2, 3 ) med sitt programvedtak om på sikt å avvikle alle alternativ til den offentlige skole. Ikke minst er det, ihvertfall for de mer saklig anlagte kommentarene, problematisk at partiet dermed legger opp til en politikk som bryter med FNs erklæring om menneskerettighetene¹.

Solhjells utsagn om å åpne for å tilby fler pedagogiske plattformer i offentlige skolebygg høres i beste fall ut som ett kreativt utspill fra en kunnskapsminister som ser seg nødt til forsvare ett landsstyrevedtak han selv stemte i mot.² Det er en ærlig sak for en som bærer både partinestleder- og ministerhatten på samme tid.

Kanhende fikk landsmøtedebatten vind i seglene av meldingene om at Foreningen Fredskolen har en søknad om åpning av en muslimsk grunnskole i Oslo på trappene. Det må jo være klinkende klart hva ett slikt initiativ kan ha å si for integreringen³ ???

At alle som ønsker å drive alternative skoler skal underlegges en grundig, og kanskje grundigere, offentlig kontroll, er det vanskelig å si noe på. Det er også virkemiddelet som best døyver enkeltes frykt for “madras-liknende tilstander”⁴. Samtidig er det å ta det for gitt at privatskoler (for muslimer eller andre grupperinger) undergraver inkludering, ikke nødvendigvis riktig. Det finnes de som hevder det er forskjell på assimilering og inkludering. Det finnes de som hevder at den norske enhetsskolen aldri var den beste på det siste.

TBC

1. paragrafene 18 + 26 spesielt [↩]
2. iflg. NRK P2 idag [↩]
3. For ikke å snakke om fremveksten av hjemmeavlede terrorister i årene som kommer… [↩]
4. ja, jeg skulle ønske jeg hadde noen jeg kunne sitere på det [↩]